Bloggen

Jeg bruker ikke denne bloggen så mye lengre, om noen har lyst til å fortsette å følge meg, så send en melding :)

Lar være å slette bloggen enn så lenge.

Pissed..

Dagen i dag var perfekt, sol, fuglesang, fint vær og masse energi. 

Så begynnte selvfølgelig ryggen å værke, aner ikke hvorfor, har ikke gjort noe galt, annet enn situpsene fysioen ville ha meg til å ta. Jeg liker ikke situps, og jeg tror jeg kommer til å drite i de neste gang hun forslår det. Alt annet enn situps. 

Jeg som skulle prøve meg på markløft i dag.. bentrening generellt med vond korsrygg er dritvanskelig!!

Så nå er jeg ikke i godt humør lengre.. har bare lyst å ta to paracet, krype under dyna og bli der.

What a wonderful day ... -.-'

Stille fra meg..

Vert litt stille fra meg igjen noen dager :p Fikk med meg noen kloke ord, og formen er litt bedre.

Da trenger jeg liksom ikke denne bloggen så veldig, jeg blogger jo kun for å få utløp for tanker og følelser, det er få som leser her, men det er jo ikke poenget heller.

Har hatt besøk av søsteren min i helgen, og det var kos :D

Nå skal jeg sove ^^,

Legen igjen i dag :)

Da har jeg vert en tur hos legen igjen. 

Vi dropper c-preparater, de har ingen virkning og gjør ikke noe bedre.

Jeg får ha noe b-preparater innimellom. Ikke daglig, og ikke jevnlig. Kun for å få litt hjelp til å komme over de verste kneikene. Jeg har en medisin for å få hjelp til å sove i perioder med mye mareritt og stress. 


(google)

Jeg skal også teste ut noe jeg kan ta på morgnen de dagene jeg skal på skolen. Jeg har leenge hatt problemer med skolen fordi det er triggende. Vi pratet litt om det i dag, og jeg tror han kanskje fikk et litt annet bilde på ting. Hovedproblemet er ikke folkene, men at folkene er triggende, om du skjønner forskjellen ?

Jeg går nå siste året på vgs, og allerede i mai begynner eksamene, og legen vil gjerne ha meg tilbake på skolen så fort som mulig. Morgenmedisnen er derfor for å depe følelsene og reaksjonene jeg ofte har/får på skolen, rett og slett for å gjøre det mindre vanskelig å dra på skolen.
  
Har også inngått en avtale med legen om at uansett hva som skjer så skal jeg på skolen minst 2 dager i uken. Om jeg ikke sover, ikke spiser, har angst, uansett! Så skal jeg på skolen min.2 dager i uken. Siden det er ferie nå så gjelder dette fra uke 9. Blir litt interessant å se hvordan det går. Da er det plutselig et mål å komme seg på skolen, en utfordring, i stedetfor noe som bare er vondt å vanskelig. Blir spennende! :)

Er det noen spesifikke ting i din hverdag som er spesiellt vanselig for deg?

Happy valentinesday <3

Jeg er ikke singel. Ikke enda. Men usikker på hvor lenge dette "forholdet" kommer til å vare.. Uansett ikke så viktig.

Har vert hos fysio og fiksa litt på ryggen i dag, og tenkte å prøve å få løpt noen intervaller senere i dag. Det er liksom så godt å trene, jeg får utløpf for de sterke følelsene, og endorfinene i etterkant roer ting litt ned. Jeg er aldri så rolig som rett etter en treningsøkt, og det føles virkelig godt å være skikkelig sliten, fysisk. Psykisk sliten er jeg ofte.

Nå om dagen trener jeg 4-5 dager i uken. På treningsplanen står det 2x styrke, 2x intervaller og 1x cxworx + valfri. Jeg tar det jeg orker, har jeg ikke energi til å trene er det ofte jeg dropper det, men somregel har jeg en 4 økter i uken. Styrke er hovedprioritert. Det gir meg rett og slett styrke i hverdagen. Intervallene gir meg en fantastisk følelse der og da + det er godt for fettforbrenningen, men styrken gir meg noe 24/7. Det gir meg bedre selvfølse og jeg føler meg sterkere ^^,

Jeg tror ikke det blir noen valentines-feiring, ettersom ingen av oss har fått pengene vi skulle fått før helgen.. Jeg er såå lei av pengerot -.-' Men til helgen kommer søsteren min på besøk og da blir det nok god mat og kos <3

Dagens påstand til diskusjon og ettertanke:
Man må ha sex for å regnes som "ekte" kjærester, ellers er man bare gode venner!

Enig eller uenig? 


Så lenge gikk jo det bra...

Da ser det ut til at detta forholdet går til hælvette.

Og alt er selvfølgelig min feil. Fordi jeg er grinete, og fordi jeg blir pissed for at han ikke klarer noen ting selv, og fordi jeg har et problem med han når han har tatt medisiner og vil helst ikke ha han i nærheten da.

Han har hat et rusproblem i maange år, medisinene han nå står på er han avhengi av, og han mener de hjelper på angst. Det hjelper ikke på angst, det legger på et lokk der og da, men trigger det igjen senere. Som alle andre b-preparater, noe han ikke skjønner. 

Ettersom han over lang tid har hatt et rusproblem så fungerer ikke hjernen hans som den skal. Han kan ikke planlegge, han kan ikke huske, og han kan ikke gå til bussen når han skal. Når jeg foreslår å hjelpe han nekter han, og hvis han har dårlig tid så bruker han 10 min ekstra på å bestemme seg for om han skal prøve eller ikke. Det resulterer i at han ikke rekker den jævla bussen. 

Jeg konfronterte han igjen med at jeg skulle ønske han kunne snakke med noen om hva ptsd virkelig er. Hva som skjer i hodet på meg og hvilke ting jeg sier og gjør han burde ignorere og ikke ta seg nær av. 

Jeg får slengt tilbake at da må jeg lære meg mer om ADD. Okei, sier jeg. Ordner du en time med psykologen din hvor jeg kan være med, og få litt mer informasjon om det? Nei! Jeg skulle i allefall ikke i nærheten av psykologen hans! Hvordan skal jeg da kunne skjønne han bedre? "Hvordan skal jeg liksom skjønne deg?!" fikk jeg til svar. Jo, jeg har flere ganger nevt å snakke med noen. Sammen. F.eks. behandleren min, se om det hjelper. I allefall gi det et forsøk. Men neida, han liker nemlig ikke psykologer. Ikke leger heller. Eneste grunnen til at han prater med de er for å få medisiner.

Han foreslo en pause. Meen, jeg vet ikke helt hvor serriøs han var? For jeg spurte hva han la i det og det visste han ikke. Han var bare lei av at jeg sliter med å stå opp om morgnen. Han er lei av at jeg ikke er på skolen for tiden, han er lei av at jeg sitter her, i leiligheten min. 

Han blir så sint av meg. Det er tydeligvis pga. ADD'n i følge han. Han trener mye, så jeg lurte på om han ikke kunne få ut den frustrasjonen ved å gå en lang tur, jogge en tur eller løfte vekter, sånn som jeg vet at mange andre får ut sinne, frustrasjon og overskuddsenergi. Det kan han visst ikke, eneste måten han får ut sinnet er ved å være voldlig. Han har visst flere ganger hatt lyst til å skade meg, fordi jeg gjør han sint og han aldri får det ut fordi han har sluttet å sloss og bråke. Han sluttet å sloss samtidig som jeg fikk han til å slutte å drikke så mye. Men han savner visst å drikke, og har store problemer med å si nei om han blir tilbudt en øl. Han klarer heller ikke å ta bare en øl, da må man ha fler. 

Han rakk ikke bussen halv 9, så han skal ta den kl 9 i stedet. Jeg minte han på at han må gå om 8 minutter og blir sint igjen. Fordi han aldri rekker å gjøre noe. Igjen tenker jeg planlegging, men har allerede nevnt det en 3-4 ganger, så gidder ikke nevne det igjen. 

Jeg tror vi har godt av en "pause" som han kalte det. I allefall gjøre som jeg for lengst har foreslått. Mine penger er mine, hans penger er hans. Vi har hver vår leilighet og må ikke være oppå hverandre hver dag. Kanskje det gjør ting annerledes? 

Men hva er egentlig den utløsende faktoren til dette? Jo, det kommer jeg tilbake til senere... :/

I'm starting to belive that I do everything wrong...

Den siste tiden har ting vert tøft. Veldig tøft. Helt siden uke 39 har jeg hatt en skikkelig nedtur, med økt depresjon og andre planger som angst, flash-backs, mm. Den psykiske sykdomen ser ut til å ha blitt en del av meg jeg ikke blir kvitt :/

Siden onsadag eller torsdag har ting gått litt bedre, ting har sett lysere ut, og jeg har hatt litt mer energi. Problemet når jeg får mer energi er at jeg prøver å gjøre alt jeg skulle ha gjort i de ukene jeg var syk og kort tid etter står jeg igjen med 0 energi. Igjen. 


(kanskje jeg burde lese denne.... )

Også er det detta forholdet da.. Relasjoner og PTSD er som kjent ikke en lett sak. Kjæresteforhold når PTSD-n kommer av sexuelle overgrep er enda vanskligere. Sexlysten min er for tiden ikke tilstedeværende, og det tærer på han. Spesiellt når han ikke skjønner, og ikke ser ut til å gidde å sette seg inn i hva PTSD virkelig er. Har bedt han nevne det for psykologen sin, så får vi se.

Lunta mi er kort om dagen, og er det noe jeg ikke takler så er det rot. Jeg liker å gjøre ting i mitt eget tempo og om typen maser om at jeg skal lage mat til han så blir jeg pissed. Gjør han noe  jeg ikke liker, så gjør jeg noe han ikke liker. Krangler vi så hiver jeg han ut, det er jo min leilighet, og kan han ikke forholde seg til meg, så får han la være, men da gjøre det i sin egen leilighet. Er dette feil av meg? Evt. hvorfor er det feil av meg?
  

Hvis vi snur det runt, om han skal lage mat til meg, så blir han pissed hvis jeg maser på han, hvis jeg gjør ting han ikke liker, så blir han sint og gjør det samme. 

Og når vi krangler er det vel greit å få litt avstand sånn at man kan roe ned og tenke seg litt om?

Når alt kommer til alt så er ikke relasjoner min sterke side. Jeg liker ikke å måtte forholde meg til andre, for jeg vet aldri hva jeg kan forvente av meg selv. Humøret mitt skifter ofte, og jeg er utrygg på meg selv. Jeg føler meg derimot ganske trygg i leiligheten min. Det er min leilighet, og der bestemmer jeg, men han mener det er feil at ting skal gå etter mine regler i min leilighet, og om de skal begynne å gå etter hans regler, så føler jeg meg ikke lengre trygg i min egen leilighet? Og da har jeg ikke lengre noe trygt sted, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. 

(Jeg trenger trygghet, og noen til å gi meg det... )

Jeg har brukt så utrolig mange år på å finne den tryggheten jeg har her, men jeg vil ikke at den tryggheten skal ødelegge forholdet vårt?

Jeg føler rett og slett at alt jeg gjør om dagen blir feil, men jeg vil ikke gi slipp på den tryggheten jeg har i min bittelille leilighet. Jeg vil ikke gi slipp på tryggheten :/ Jeg føler at jeg må velge mellom de to eneste tingene jeg har og jeg klarer det ikke!


Er det feil av meg å mene at om han skal være i min leilighet så får han oppføre seg og følge mine regler?
Er det dumt av meg å velge å holde meg til tryggheten, fremfor å holde meg til han? 
Hva skal jeg gjøre? 

Nytt tilbakefall?

Vet ikke helt hva som har skjedd, men alt har blitt verre. Lurer på om det kan ha vert fordi jeg bestemte meg for at alt skulle bri bra etter juleferien, var mye på skolen, smilte og latet som alt var bra. Hvor lenge gikk det? 1-2 uker eller noe, også låste alt seg og nå får jeg ikke til en dritt..

Siste døgnet har jeg ikke vert ute av leiligheten i det heletatt. Ikke ute i gangen engang. Og jeg må si, at den leiligheten her gjør meg sprø. Jeg vil ha et stort sted å bo, men fy faen å dyrt det er å kjøpe hus/leilighet, i allefall ikke noe som er aktuellt når man er syk og student. 

Jeg var hos legen i går og ble satt på nye medisiner. Som overholdet ikke gjør det de skal! Jeg har stått på denne type medisiner før, og jeg sa jeg mest sansynligvis ville bli dårlig av de, og det ble jeg. Jeg blir mer passiv, men sint, som om alle de andre følelsene blir til sinne på en måte. Tett i nesa, tørr i munnen, svimmel, osv.  typisk c-preparater.

Jeg har ikke vert på trening i dag, og ikke vert på skolen i dag. Jeg sovnet til fornuftig tid i går(11-12), men siden jeg var dårlig har jeg ligget i senga/sofaen i hele dag og nå får jeg ikke sove selv om jeg tok medisiner for 6 timer siden. føler meg crappy, er sint og lei, og jeg har skadetrang. Jeg har ikke hatt skadetrang siden i jula  når alt var på tryne, så får jeg medisiner som skal gjøre meg bedre, og jeg opplever skadetrang... tror det er pga. at jeg føler meg dårlig.. Og fordi jeg er sint.

Sint fordi sykdommen min ikke synes på utsiden. Sint fordi lærerne baksnakker meg og nekter å tilrettelegge undervisningen fordi jeg ser for frisk ut. Sint for at legen ikke hører på meg når jeg sier jeg blir dårlig av denne typen medisin og på død og liv må prøve det alikevel. Mest sansynelig kan jeg instille meg på å ikke gå på noe medisiner i det heletatt. Jeg responderer ikke godt på det jeg har prøvd i det heletatt, det eneste som fungerer er veldig vanedannende + det gir meg rus-sug, og med en kjæreste som har et rusproblem(selv om han ikke er enig), så mener jeg det er et problem.. 

Så nå ligger jeg her og føler meg crappy fordi legen skulle teste ut noe... Det er også prat om å 3doble dosen jeg tar nå + ta en annen type medisin i tillegg. Det kommer ikke til å skje, det er greit at jeg er dårlig nå, men jeg har planer om å bli bedre, og det blir jeg overhodet ikke av å ligge hjemme og gråter av frustrasjon fordi jeg blir utslitt av å gå på do, som er vegg i vegg sofaen i min hele 20km2 leilighet. Fy faen jeg er så dritt lei av alt tull og piss akkurat nå...

Tanker..

Jeg har tenkt mye i dag. Jeg har ikke pratet så mye med han om det som skjedde, og det han sa, men jeg har sagt hva jeg mente, og jeg kommer ikke til å føle ting likt fremover. 

Jeg har også funnet ut at jeg har lurt meg selv. Igjen. Det høres kanskje dumt ut, men jeg gjør det, og de fleste andre gjør det. 

Jeg har selv gjort meg avhengi av medisiner og av å ha han rundt meg. Jeg har tenkt at siden jeg har angst så kan jeg ikke fungere uten noe av de to tingene. Jeg har også overbevist meg selv om at jeg jobber med meg selv, for å bli bedre 24/7. Ikke noe av dette er sant.

Jeg  ikke ha en pille for å få sove. Ja, det er enklere å sovne om jeg har tatt medisiner, men jeg vet at om jeg står opp og legger meg til samme tidspungt hver dag så hjelper det etterhvert. Det hjelper også å fokusere på kun én ting som skjer akkurat nå, og holde fokuset på den ene tingen. F.eks. hvordan det kjennes å ligge i senga i akkurat den stillingen jeg ligger, eller ved å fokusere på pusten min. Å fokusere på pusten er enklest. in(1,2,3,4) hold(1,2,3,4) ut(1,2,3,4) Når jeg har fokuset helt på pusten, og jeg er rolig nok til å holde pusten i ca 4 sek uten problemer så kutter jeg den ut og fokuserer kun på inn og utpust, søvnen kommer som regel ganske raskt da. Midfullness er en finfin ting ^^,

Jeg er heller ikke avhengi av kjærsten min. Jeg har min egen leilighet og egne penger. Såklart det er koselig å ha en kjæreste, men vi har ikke hatt verdens beste forhold i det siste, og jeg håper at litt mer distanse(mindre ektepar, mer kjærester) kanskje kan være med på å gjøre forholdet bedre igjen + jeg håper at han skjønner at jeg trenger at han er villig til å gjøre noe med livet sitt om jeg skal kunne ha livet hans som en del av mitt.

Og nei, jeg jobber ikke med meg selv 24/7 og kan heller ikke forvente at noen andre skal det. I dag har jeg vert ekstremt sliten + smerter i ryggen og nakken, så jeg har tatt ting med ro. Eneste gangene jeg har jobbet med meg selv er de tre gangene jeg har driti i angsten og gått en tur med hunden. Jeg jobber også med meg selv når jeg legger meg til en fornuftig tid, i stedetfor å gjøre som i dag og vente til jeg er utslitt, bare for å slippe å tenke og ligge våken. De dagene jeg er på skolen jobber jeg veldig mye med meg selv, og det er ekstremt slitsomt. Derfor er jeg ikke så mye på skolen. Å sitte inne i leiligheten med lyd på dataen/radioen for å ikke lytte etter andre lyder er ikke å jobbe med seg selv, det er å slappe av. Så jeg er like menneskelig som alle andre :)

Men som sagt har jeg tenkt mye i dag og kommet frem til noen fornuftige ting:

1. Jeg tar mer vare på meg selv og kroppen min når jeg er alene. "Tid til meg selv-tid" er noe jeg burde sørge for å ha uanvhengi av kjæreste. Det er viktig å pleie kropp og sjel og litt alenetid har man ikke vondt av uansett!

2. Den eneste som står i veien for meg, er meg selv. Hvem jeg lar påvirke meg og min vei er helt opp til meg. Såklart blir det komplisert når man føler at en av de som står en nærmest er den/de som står i veien, men det betyr ikke at jeg ikke har makten til å ha den/de mindre eller ikke noe i livet mitt. Det er mitt valg. 

3. Man kan fint være kjærester uten å være samboere, og man trenger ikke se hverandre hver dag og sove sammen hver dag for å ha det bra i et forhold. Å dele en 20 km^2 hybel er veldig trangt, og det er ikke rart om man går hverandre på nervene. 

Jeg har derfor kommet frem til at jeg vil ha litt mer distanse fremover. Vi er naboer og kommer til å se hverandre mye. Spesiellt frem til den 1. da jeg har  all maten og han ikke har noe penger, men fra den 1/2 kommer vi til å kjøpe hver vår mat og på den måten dele opp økonomien vår. Mine penger går til meg og hans penger går til han. På den måten blir vi også mindre avhengi av hverandre, og kanskje fungerer det greit å være kjærester igjen.

Jeg savner den søte gutten jeg ble sammen med for et års tid siden! Jeg er kjempeglad i han, og vil at både jeg og han skal ha det bra, og da gjelder det å finne en løsning som passer for begge :)

Nå skal jeg lese litt og prøve å sove. Fysioterapaut i morgen, nesten så jeg gleder meg! :D

Jeg føler meg så dum...

Jeg kan ikke tro jeg virkelig trodde på det som ble sagt.. Jeg har trodd på det i ca et år nå, men absolutt alt var bare bullshit!

Han vil ikke bli frisk, han gir ikke behandlingen en sjans, han prøver ikke!! Jeg har alltid vert flink til å si ifra hvis noe er crappy, tenke gjennom og reflektere over ting, og tenke nøye gjennom hva er det jeg trenger for at akkurat dette skal bli bedre?

Ja, nei, det har ikke alltid vert enkelt, men fordi jeg gav behandleren min en sjans og virkelig gikk inn for å jobbe mot å få det bedre, så har ting blitt bedre. Mye bedre! 

Men han vil ikke prøve en gang. Han går i behandling for å beholde pillene han tror hjeler. Sannheten er at de hjelper akkurat like mye som det jævla barberbladet jeg sleit med å kutte ut. Det hjelper der og da, men alt er verre dagen etter. My guess er at han tenker at dagen etter tar jeg bare en ny pille. Men det er faktisk ikke så enkelt. Eller, hvis du har lyst å leve et crappy liv hvor alt handler om piller så er det sikkert en løsning, men hvem er det vel som vil det?

Ikke jeg i allefall. Jeg vil ha et ordentlig liv, hvor jeg kan stå opp tidelig, være glad, gjøre ting som gir meg krefter og energi, være med venner, etc. uten å trenge å tenke på piller, for det er ikke et valg. Da er det bedre å jobbe seg gjennom dritten og komme seg videre.

Jeg føler meg så dum.... Jeg trodde på han, og jeg tenkte at vi kan ha det fint sammen, vi trenger bare tid for å ordne opp i det som er vanskelig. Sannheten er bare at for å ordne opp i det som er vanskelig så må begge jobbe med det, ikke bare jeg....

Les mer i arkivet » Oktober 2012 » Februar 2012 » Januar 2012
Fysisk og psykisk helse

Fysisk og psykisk helse

19, Oslo

Hei :) Jeg er en jente på 19 år som sliter psykisk. Bruker bloggen som en dagbok, et sted hvor jeg kan skrive om tanker og følelser og ting jeg har behov for å sette ord på. Jeg har mange diagnoser, men i mine øyne er det egentlig bare PTSD som er den gjeldende delen. Det dette som ligger i bunn av de andre diagnosene, og min problematikk. Send meg gjerne en mail på etropomhjelp@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits